Slektsfosterhjem – i brytning mellom privat og offentlig omsorg
Startet 01.05.2019, Planlagt ferdig 30.11.2024
Det er en økende tendens i norsk barnevernpraksis at fosterhjem blir rekruttert fra barnets familie eller nære nettverk. I dag bor omtrent 30% av alle barn barnevernet har omsorgen for, i et slektsfosterhjem. Parallelt med styrkingen av politisk prioritet om bruken av slekt som fosterhjem, er det store variasjoner i hvordan disse familiene opplever å være involvert i en slektsplassering og kontakten de har med barnevernet. Studier peker på at det er vanskeligere for fosterforeldre å be om hjelp fra barnevernet, noe som resulterer i at barnevernet involverer seg mindre i slektsplasseringer og gir mindre oppfølging. Prosjektet bidrar til økt kunnskap om slektsplasseringer sett fra familiers perspektiv, i spenningsfeltet mellom privat og offentlig omsorg og gir ny og oppdatert innsikt på et lite utforsket forskningsfelt. Det er foretatt 21kvalitative intervjuer. 10 fosterforeldre for barn i egen slekt, 8 ungdommer som bor i fosterhjem i slekt og 3 foreldre som har barn boende hos slekt.
Overordnet problemstilling er følgende:
Hvordan forstår og erfarer barn i slektsfosterhjem, foreldre og fosterforeldre for barn i egen slekt å være involvert i en slektsplassering, og kontakten de har med barneverntjenesten?
Forskningsspørsmål 1: Hvordan forstår og erfarer barn det å være involvert i en slektsplassering og oppfølgingen de får fra barneverntjenesten og i hvilken grad erfarer de medvirkning og deltakelse? (Artikkel 3)
Forskningsspørsmål 2: What are childre´s and kinship carers experiences with the Child Protection Service durng kinship care placements? (Artikkel 1)
Forskningsspørsmål 3: Hvordan forstår og erfarer fosterforeldre sin rolle som fosterforeldre i lys av familierelasjoner og kontakten de har med barnevernet? (Artikkel 2)
Artikkel 1 er en review som utforsker barn og fosterforeldres erfaringer med barnevernet gjennom kvalitative studier i et globalt perspektiv. Artikkelen har benyttet Honneth´s teori om anerkjennelse og artikkelen viser at fosterforeldre får verken rettslig eller sosial anerkjennelse fra offentlig barnevern. Kjærlighetsdimensjonen av anerkjennelse kommer til syne gjennom sterke emosjonelle bånd mellom fosterforeldre og barn. Økte bekymringer og utfordringer kommer til syne gjennom denne kjærlighetsdimensjonen hvor helsetilstand, alder og belastning hos fosterforeldre er fremtredende.
Artikkel 2 utforsker fosterforeldres forståelse og erfaringer med egen rolle i en slektsplassering og baserer seg på datasett med 10 individuelle intervjuer. Tentative funn viser at det er store spenninger i kontakten mellom fosterforeldre og barnevernet som utspiller seg ut fra hvordan fosterforeldrene posisjonerer seg i kontakten med barnevernet. Spenningene øker jo mer involvert barnevernet er i slektsplasseringen. I de fosterhjemmene hvor fosterforeldrene i liten grad forholder seg til barnevernet er spenningene få og kontakten med barnevernet holdes på et minimum.